I dag har det virkelig vært mye glede på Focus. Vi startet dagen klokken sju; en etter en kom focusjentene tuslende ut i garasjen. Med litt puss i de sløve øynene, med morgenfjes, men et stort smil, fikk vi endelig hilse på Joy, kjæresten til kontaktpersonen vår. Det er noe vi virkelig har sett frem til lenge. Utrolig herlig jente! Det ble et ganske kort, men koselig møte, siden hun og Esekiel skulle ta buss til Eldoret. Paret gikk ut av døra, og vi tuslet søvnige tilbake til senga.
Atskillige timer senere, kunne vi igjen våkne opp, nå til sol og fuglekvitter utenfor vinduet. Etter en god frokost med Karoline, bestående av rolex (chapati med omelett) etter inspirasjon fra Kampala, var vi klare for å ta fatt på arbeidsoppgavene. I dag var nemlig dagen hvor vi jentene hadde bestemt oss for å arrangere juleverksted for en del jenter fra Mathare!
————————————————–
Jeg går over grusplassen, og svinger til høyre, mens jeg tenker på tiden jeg har hatt med Frida på Taradja. Det er stas å få opplæring i hvordan en syr kjoler, og er det noen som har peiling på det området, så er det Frida. Hun har jobbet med sying og designing i over ti år nå, og gjør en strålende jobb. Hun har allerede sydd meg en tradisjonell afrikansk kjole, og har målene og tegningene klar for en ny. Men mest av alt er Frida ei utrolig herlig, ressursstek, flott kvinne, med en sterk livshistorie.
Sønnen fikk hun for elleve år siden, da hun var tjueto, men bare to måneder etter fødselen stakk faren av. Dette er et fenomen som dessverre er svært vanlig å finne i slummen, og det er en av årsakene til at hun, blant mange andre kvinner og jenter, frykter for å finne seg en mann. Det virkelig ikke lett å være jente eller ung kvinne i Mathare.
Jeg fortsetter rett frem, med Charlie P, som kjenner Mathare inn og ut. Seth, Lovise og Mary, fra ledertreningsprogrammet Lepta, slår følge, og sammen svinger vi fem til venstre, ned den støvete stien og dypere inn i Mathare. Lydene av tutende matatuer byttes ut med barneskrik, latter, fresing fra jernpanner og hønsekvitter. Vind rasker forsiktig støvet opp fra bakken, før det legger seg som et gråbrunt lag over søpla, som ligger tett over alt. Husene er laget jernplater, men de eldste, de som har vært her fra begynnelsens morgen, er snekret av tre.
En kommer ikke umerket inn i et område som Mathare, og i alle fall ikke som hvit. Ungene kommer løpene, holder meg i holden eller kikker forsiktig ned i bakken. «Msungu, msungu!» høres fra alle steder, og kunne jeg skiftet hudfarge hadde jeg lett takket ja og glidd inn i mengden. Jeg legger merke til ei jente i sjuårsalderen som har gått bak oss en stund. Alltid med noen skritts avstand. Jeg sender henne et smil, og får et forsiktig et tilbake.
Vi går over roen, krysser Mathare river, og mens vi sniker oss oppover i dalen på den andre siden, ser vi en eldre mann og tre kvinner sitte tilbakelent mot et blikk hus. De spør om de får hilse på meg, så jeg rekker ut hånden; og en brun hånd møter en hvit hånd i et fast håndtrykk. Mer enn ett par øyne stråler.
Det er ikke hva jeg gjør eller opplever som betyr noe, men menneskene jeg gjør eller opplever det sammen med. Jeg kjenner på viktigheten av at jeg stiller meg selv på samme nivå som de menneskene jeg møter, fattig som rik. For meg vet jeg at det er en uvurderlig forutsetning for å kunne ha en god, sunn menneskelig relasjon. Alle har sin verdi fastsatt uavhengig av hvilken sammenheng de er født inn i denne verden i, og mennesker som i vestlige øyne mangler alt, kan få selv den mest grå forsøplede og skitne gate til å stråle. En god relasjon, en følelse av lykke.
Kjenner jeg at jeg blir bare mer og mer glad i Mathare.
—————————————–
Det var stor stas da jentene kom gående, i rekke, inn på focuscampen. Planen var at jentene skulle komme hit klokken to, men på grunn av heftig trafikk (som er helt vanlig her nede) var de ikke her før kvart over fire. Vi slo oss ned på gresset i en sirkel, ønsket de velkommen, og tok en runde på navn. Så fordelte vi oss på tre stasjoner, hvor de etter hvert som de følte seg ferdige på en, kunne vandre videre til den neste. På det ene bordet lagde vi marsipan, både figurer, og kuler dyppet i konditorfarge og sjokolade. På det andre lagde vi julekort og fletta hjerter. Så hadde vi et bakebord, hvor vi sammen lagde boller, skillingsboller og cookies.
Det var stor stas for både oss og jentene å kunne gjøre dette sammen. For jentene var det nok godt å komme ut av slummen for en tid, å få en «annerledes kveld», bare for dem. Slummen er ikke en god plass å være for en tenåringsjente. For oss var det godt å få lov å kunne være med og bety en forskjell for dem, å bare kunne henge med dem i trygge, rolige omgivelser. Tror nok vi alle satt pris på fellesskapet, gleden og latteren, til julemusikk i sola.
Jentene har dradd, og teamet har samlet seg på rom fire. Thereses appelsinkalender ligger på juleduken, lysene skinner, og Maria sitter med Jesusbarnet i armen, mens englene synger fra markene. Julemusikken henger i veggene, og latteren sitter løst. Alle har vi hver vår kopp med rykende varm te, og en rute eller tre med Freia melkesjokolade. Adventstiden har begynt.
For meg har alltid jul vært den beste høytiden, familiens høytid. Jeg har fantastiske foreldre som er glad i meg, som elsker meg for den jeg er, og mine søsken er noen av mine nærmeste venner. Jeg har alltid hatt en god opplevelse av julen.
Ikke alle har det sånn. Jul kan være både det beste og det verste. For mange av de som lever i brutte relasjoner, i fattigdom, i redsel, i mangel på kjærlighet og omsorg, i ensomhet eller med voksne som drikker, er julen den verste høytiden.
I dag handler jula for mange mer om opprettholdelsen av en tradisjon, enn om tro og en relasjon. Dette til tross for at julen er selve starten på frelsehistorien, en frelsehistorie som hvis den er sann, vil kunne forandre livet mitt og andre sitt for alltid. Et barn ble født, og i nettopp dette barnet har vi fått et forbilde, som satte et eksempel på hva som virkelig betyr noe; nemlig å elske vår neste som oss selv.
Jeg lever i Kenya, mangfoldige mil vekke fra familien. Jul i år vil ikke være det samme som jul alltid har vært. Jeg har lært så mye på bare de to månedene vi har vært her nede; om nestekjærlighet og hva som virkelig betyr noe i dette livet vi lever her på jorda. Mennesker dør hver dag av sult, fattigdom, ensomhet og sykdom. Ingen av oss vet hvor lenge vi vil leve. Det lærer meg å ikke ta livet for gitt. Hvis jeg ikke viser de rundt meg at jeg bryr meg om dem i dag, vil jeg kanskje aldri ha muligheten til det i morgen.
Jula er høytiden for familien og fellesskapet, men enda viktigere er det en høytid for å inkludere de som står utenfor fellesskapet, en ensom nabo så vel som et sultent gatebarn. Julen i år blir ikke som før, og det vil jeg heller ikke at den skal være. Både det å leve i en helt annen kulturell setting, langt vekke fra familien, og nye perspektiver på både troen min og hva som betyr noe i livet har sørget for det.
Jeg vil at dette skal være en jul med mening. En jul hvor en julegave, kan være penger til utdannelse for en gutt som ble forlatt av faren sin da han var to måneder gammel. En jul hvor jeg kan ta initiativ til aktiviteter, og inkludere noen av de som står utenfor. En jul hvor jeg er mer bevisst på hva som ligger bak feiringen – nemlig selve grunnlaget i troen min.
Adventstiden er her, jula er på vei. Hvordan vil du møte den?
-
-
Cookisdeig..
-
-
Forberedelser..
-
-
«Herman»..
-
-
Samarbeid..
-
-
Gode til å bake kanelsnurrer!
-
-
Shalom og jentene..
-
-
Blikkfang..
-
-
Konsentrasjonen er på topp..
-
-
Marsipan..
-
-
..smaker godt!
-
-
Første runde med boller!
-
-
Laging av julekort til mor..
-
-
Fornøyd..
-
-
Mange livshistorier rundt et bord..
-
-
Fellesskap..
-
-
Et øyeblikks lykke..
-
-
En herlig kveld!
-
-
Vennskap..
-
-
Julestemning på rom 4.. 🙂