Hjemme i Norge

Avslutningskveld med temaet.. avskjedssang og sjokoladekake med norske flagg!

Nå har jeg vært i Norge i litt under en uke, og det er rart å sitte her og skrive avslutnings-innlegget for bloggen. Jeg har mange tanker i hodet, perspektiver og inntrykk etter å ha levd fem måneder i en annen kultur, for deretter å komme hjem til min egen.. Savn av kenyanske venner, og glede over å møte familien og norske venner igjen.. Jeg er utrolig takknemlig for de 155 dagene jeg fikk ha i Kenya, men prøver samtidig og glede meg mest mulig hjemme, når jeg først måtte dra tidlig tilbake.

Først helt praktisk. Jeg har det bra, og årsaken til at jeg er tilbake i Norge, er at lærerne på HALD tok en avgjørelse på å ta meg hjem igjen, fordi jeg ikke har blitt helt bra etter hjernerystelsen jeg pådro meg i julen. Det var en tung avgjørelse og å få, samtidig som jeg vet at det var en veldig riktig avgjørelse. Helsa kommer først, og når det er sagt vet jeg at en dag skal reise tilbake til Afrika, og Kenya. Gode vennskap er det vanskelig å bryte.

Til tross for den tidlige hjemreisen er jeg takknemlig for utfordringen og erfaringen jeg har fått med å hatt en langvarig hjernerystelse etter jul. Som jeg skrev litt om tidligere, gir det perspektiver å bli stilt på sidelinjen. Jeg har også fått bli kjent med mange flotte mennesker jeg aldri ville truffet på den måten uten. Det har vært utrolig lærerikt å finne måter å glede seg over hverdagen på, litt utenfor den fysiske oppegående helsen. Jeg har i tillegg lært at min egen innstilling har alt å si; jeg kan rett og slett bestemme meg i hodet for å ha en god dag – og så ha det.

Jeg er tilbake i Norge, og jeg savner Kenya.  Åpenheten, livsgleden og gnisten, hjelpsomheten mot en totalt fremmed og den urokkelige Gudstroen som lå i menneskene der nede. Norge blir kaldt i forhold, og da mener jeg ikke at vi ikke også har mange åpne, livsglade, herlige, hjelpsomme og standfaste mennesker her, for de finnes her også. Vi er bare dårligere til å vise det i offentlighet. 

Jeg håper jeg vil klare å leve ut mye av det jeg har tatt med meg hjem av lærdom og perspektiver. Om enkeltmenneskers verdi, egenhet og rikdom. At et menneske er så mye mer enn det ytre, og det som først møter øyet. At alle har noe å gi, noe å komme med – det gjelder bare å gi rom for det. Av viktigheten av relasjoner, fellesskap og vennskap. At mennesker kan være så fulle av tro og livsglede til tross for mangelen på penger. At jeg, som har vært på let etter forbilder, fant det i ei lita, fattig jente fra Mathare, med en urokkelig stor tro på at Gud også neste uke skulle passe på og gi mat til henne og familien..

Det er mye å engasjere seg i hjemme i Norge. Ett eksempel er flyktninger strømmer til landet, uten venner, og relasjoner å dele det de går gjennom med. Med harde muligheter for å komme innunder den norske kulturen. Jeg tror vi alle kan være døråpnere for hverandre, hvis vi bare tør å gå litt utenfor komfortsonen, og strekke oss litt for de rundt oss. Vi kan starte med noe så enkelt som å smile. Til venner, de vi møter ute, og selv tiggeren fra romania, som sitter der på gata og er litt fremmed. Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, og sammen kan vi gjøre verden til et varmere og bedre sted.

Jeg dro til Afrika for å oppleve kulturen, menneskene og redde verden, men ble selv reddet.

Før avreisen, med teamet og koordinatoren vår, Ezekiel.
Tusen takk for det dere alle har betydd og betyr for meg.

Første uke i Nyahururu!

Dette galleriet inneholder 9 bilder.

Annerledes læring..

Dette galleriet inneholder 35 bilder.

Januar startet med en uke Infield – det vil si samling av alle HALD-studenter i Afrika. Det var utrolig godt å se alle igjen; dele tanker og opplevelser, og bygge videre på gode vennskap! Jeg kunne ikke delta på så … Les videre →

Desember – juleferie på Madagaskar

Dette galleriet inneholder 22 bilder.

En kort julehilsen..

Denne uken har gått så fort, men jeg sitter igjen med mange gode, sterke minner fra to fantastiske barneleirer! Det startet på tirsdag, hvor vi tok buss til Mathare og plukket opp i underkant av tretti unger derfra. Vi hadde leid en skole litt utenfor Nairobi med flotte fasiliteter og badebasseng, og det var noen spente unger som hoppet ut av bussen da vi endelig var fremme. Kort sagt kan jeg si at det var to svært innholdsrike dager; med undervisning, leker, konkurranser, tid i bassenget (Utrolig stort å se utviklingen fra et barn som er stiv av skrekk for vannet i armene dine, til det nesten klarer å svømme selv!), familietid (alle barna og lederne var inndelt i småfamilier), afrikansk dans (ungene var RÅgode!), besøk av julenissen, latter, smil og bygging av nye vennskap.

«Familien er til, sånn at hvis en faller utenfor – havner i dårlig selskap eller begynner med stoff – gir vi han ikke opp, men kjemper for å finne han, og bringer han tilbake!» Sterkt budskap.

Betydde utrolig for barna som fikk komme ut av slummen og inneha rollen som barn. Tusen takk til alle dere som var med å støtte campen økonomisk, sånn at dette ble mulig!

Vi var fire trøtte jenter som stod opp halv seks, torsdag morgen, for å ta en matatu til Meru, hvor den andre leiren skulle være. Vi ble veldig godt mottatt av «Mama», med frokost – det er utrolig god søtpotet her! Det ble to nye dager fylt med latter, lek, undervisning og sprell. Over hundre unger møtte opp, og mange hadde opptil to mil å gå for å komme dit, så derfor ble dagene ble avsluttet etter lunsj i totiden. God tid til oss for å leke med barna fra SOH 1 og 2, og se oss rundt med lokale ungdommer i området. Godt å komme ut av storbyen, til kenyansk grønn villmark og å nok en gang oppleve det fantastiske nærværet og gleden som finnes gjennom fellesskap med unger.

Nå sitter jeg på Focus, og klokka nærmer seg sakte men sikkert halv fire. Om en og en halv time kommer det en taxi, som vil kjøre meg og Neema ut til Jomo Kenyatta International Airport. Destinasjonen er Madagascar, og jeg tror vi begge er klare for elleve dager der; med litt turistliv, julefeiring med gode Hald-venner, lange sandstrender og besøk i regnskogen. Gleder meg!

Ønsker dere alle alt godt, en velsignet adventstid, en god jul og et strålende nytt år. God bless!!

Kveldens oppfordring: bruk jula til å bety en forskjell for noen!

God jul! ❤

Juleklemmer fra Margrete! 😉

Bryllup!

Ganske tidlig i Kenyaoppholdet ble hele temaet invitert til  et bryllup, av kontaktpersonene mine Sammi og Joys. For noen uker siden var vi på «bridal shower», og i går var endelig den store dagen kommet. En dag vi hadde sett frem til lenge, og ekstra stas var det fordi vi hadde fått sjansen til å bli litt kjent med brudeparet på forhånd. Med nye, skreddersydde afrikanske kjoler var vi i teamet virkelig klare for bryllup!

Det var en utrolig flott vielse, med strålende solosang, afrikansk lovsang og gode taler. Etterpå var det fotografering, mat, taler, utdeling av gaver og kake. Brudepare fikk blant mange ting en splitter ny dobbelseng, som jo er kjekt å ha. Bryllupskaken kunne på langt nær ikke måle seg med et norsk bryllupskakebord, men kaken så likevel henrivende ut.

Og sist, men ikke minst, må jeg trekke frem den afrikansk dansen, for den har virkelig en stor plass i et tradisjonelt kenyansk bryllup. Det var dansing både når brudeparet gikk ut etter vielsen, før de kom til partyteltene, når de etter fotograferingen kom, og senere på dagen. Kan bare nevne at jeg og Gina ble invitert opp til en dansesirkel før brudeparet kom, aksepterte invitasjonen, og slo oss løs under blikkfang av hele selskapet! Festlig!

Her er noen bilder fra den store dagen:

Teamet ❤

Ingen matatu kommer.. hm, seks stykk spreke jenter bestemmer seg for å ta veien fatt til til fots..!

Både vielsen og og feiringen ble holdt på Karen Blixton Museum. Her står partyteltene klare for festen etter vielsen..

Første glimt av bruden..

Best women står klare til å gå inn i prosisjon etter bruden..

Tre generasjoner; bestefar, brud og mor..

Det hev ei rose sprungen..

Bruden velsignes..

God stemning blant mellom best men og best woman..

Ekte afrikansk inndansing av bruden!

Brudeparet kommer dansende inn..

Sammen med Joys og Sammi..

Joys med jentene sine!

Motano og Joys..

Soldronningen!

Come roll in all the riches all around you, and for once, never wonder what they’re worth..

Oss neste gang.. 😉

Adventstiden har kommet, jula er på vei..

I dag har det virkelig vært mye glede på Focus. Vi startet dagen klokken sju; en etter en kom focusjentene tuslende ut i garasjen. Med litt puss i de sløve øynene, med morgenfjes, men et stort smil, fikk vi endelig hilse på Joy, kjæresten til kontaktpersonen vår. Det er noe vi virkelig har sett frem til lenge. Utrolig herlig jente! Det ble et ganske kort, men koselig møte, siden hun og Esekiel skulle ta buss til Eldoret. Paret gikk ut av døra, og vi tuslet søvnige tilbake til senga.

Atskillige timer senere, kunne vi igjen våkne opp, nå til sol og fuglekvitter utenfor vinduet. Etter en god frokost med Karoline, bestående av rolex (chapati med omelett) etter inspirasjon fra Kampala, var vi klare for å ta fatt på arbeidsoppgavene. I dag var nemlig dagen hvor vi jentene hadde bestemt oss for å arrangere juleverksted for en del jenter fra Mathare!

————————————————–

Jeg går over grusplassen, og svinger til høyre, mens jeg tenker på tiden jeg har hatt med Frida på Taradja. Det er stas å få opplæring i hvordan en syr kjoler, og er det noen som har peiling på det området, så er det Frida. Hun har jobbet med sying og designing i over ti år nå, og gjør en strålende jobb. Hun har allerede sydd meg en tradisjonell afrikansk kjole, og har målene og tegningene klar for en ny. Men mest av alt er Frida ei utrolig herlig, ressursstek, flott kvinne, med en sterk livshistorie.

Sønnen fikk hun  for elleve år siden, da hun var tjueto, men bare to måneder etter fødselen stakk faren av. Dette er et fenomen som dessverre er svært vanlig å finne i slummen, og det er en av årsakene til at hun, blant mange andre kvinner og jenter, frykter for å finne seg en mann. Det virkelig ikke lett å være jente eller ung kvinne i Mathare.

Jeg fortsetter rett frem, med Charlie P, som kjenner Mathare inn og ut. Seth, Lovise og Mary, fra ledertreningsprogrammet Lepta, slår følge, og sammen svinger vi fem til venstre, ned den støvete stien og dypere inn i Mathare. Lydene av tutende matatuer byttes ut med barneskrik, latter, fresing fra jernpanner og hønsekvitter. Vind rasker forsiktig støvet opp fra bakken, før det legger seg som et gråbrunt lag over søpla, som ligger tett over alt. Husene er laget jernplater, men de eldste, de som har vært her fra begynnelsens morgen, er snekret av tre.

En kommer ikke umerket inn i et område som Mathare, og i alle fall ikke som hvit. Ungene kommer løpene, holder meg i holden eller kikker forsiktig ned i bakken. «Msungu, msungu!» høres fra alle steder, og kunne jeg skiftet hudfarge hadde jeg lett takket ja  og glidd inn i mengden. Jeg legger merke til ei jente i sjuårsalderen som har gått bak oss en stund. Alltid  med noen skritts avstand. Jeg sender henne et smil, og får et forsiktig et tilbake.  

Vi går over roen, krysser Mathare river, og  mens vi sniker oss oppover i dalen på den andre siden, ser vi en eldre mann og tre kvinner sitte tilbakelent mot et blikk hus. De spør om de får hilse på meg, så jeg rekker ut hånden; og en brun hånd møter en hvit hånd i et fast håndtrykk. Mer enn ett par øyne stråler. 

Det er ikke hva jeg gjør eller opplever som betyr noe, men menneskene jeg gjør eller opplever  det sammen med. Jeg kjenner på viktigheten av at jeg stiller meg selv på samme nivå som de menneskene jeg møter, fattig som rik. For meg vet jeg at det er en uvurderlig forutsetning for å kunne ha en god, sunn menneskelig relasjon. Alle har sin verdi fastsatt uavhengig av hvilken sammenheng de er født inn i denne verden i, og mennesker som i vestlige øyne mangler alt, kan få selv den mest grå forsøplede og skitne gate til å stråle. En god relasjon, en følelse av lykke. 

Kjenner jeg at jeg blir bare mer og mer glad i Mathare.

—————————————–

Det var stor stas da jentene kom gående, i rekke, inn på focuscampen. Planen var at jentene skulle komme hit klokken to, men på grunn av heftig trafikk (som er helt vanlig her nede) var de ikke her før kvart over fire. Vi slo oss ned på gresset i en sirkel, ønsket de velkommen, og tok en runde på navn. Så fordelte vi oss på tre stasjoner, hvor de etter hvert som de følte seg ferdige på en, kunne vandre videre til den neste. På det ene bordet lagde vi marsipan, både  figurer, og kuler dyppet i konditorfarge og sjokolade. På det andre lagde vi julekort og fletta hjerter. Så hadde vi et bakebord, hvor vi sammen lagde boller, skillingsboller og cookies.

Det var stor stas for både oss og jentene å kunne gjøre dette sammen. For jentene var det nok godt å komme ut av slummen for en tid, å få en «annerledes kveld», bare for dem. Slummen er ikke en god plass å være for en tenåringsjente.  For oss var det godt å få lov å kunne være med og bety en forskjell for dem, å bare kunne henge med dem i trygge, rolige omgivelser. Tror nok vi alle satt pris på fellesskapet, gleden og latteren, til julemusikk i sola.

Jentene har dradd, og teamet har samlet seg på rom fire. Thereses appelsinkalender ligger på juleduken, lysene skinner, og Maria sitter med Jesusbarnet i armen, mens englene synger fra markene. Julemusikken henger i veggene, og latteren sitter løst. Alle har vi hver vår kopp med rykende varm te, og en rute eller tre med Freia melkesjokolade. Adventstiden har begynt.

For meg har alltid jul vært den beste høytiden, familiens høytid. Jeg har fantastiske foreldre som er glad i meg, som elsker meg for den jeg er, og mine søsken er noen av mine nærmeste venner. Jeg har alltid hatt en god opplevelse av julen.

Ikke alle har det sånn. Jul kan være både det beste og det verste. For mange av de som lever i brutte relasjoner, i fattigdom, i redsel, i mangel på kjærlighet og omsorg, i ensomhet eller med voksne som drikker, er julen den verste høytiden.

I dag handler jula for mange mer om opprettholdelsen av en tradisjon, enn om tro og en relasjon. Dette til tross for at julen er selve starten på frelsehistorien, en frelsehistorie som hvis den er sann, vil kunne forandre livet mitt og andre sitt for alltid. Et barn ble født, og i nettopp dette barnet har vi fått et forbilde, som  satte et eksempel på hva som virkelig betyr noe; nemlig å elske vår neste som oss selv.

Jeg lever i Kenya, mangfoldige mil vekke fra familien. Jul i år vil ikke være det samme som jul alltid har vært. Jeg har lært så mye på bare de to månedene vi har vært her nede; om nestekjærlighet og hva som virkelig betyr noe i dette livet vi lever her på jorda. Mennesker dør hver dag av sult, fattigdom, ensomhet og sykdom. Ingen av oss vet hvor lenge vi vil leve. Det lærer meg å ikke ta livet for gitt. Hvis jeg ikke viser de rundt meg  at jeg bryr meg om dem i dag, vil jeg kanskje aldri ha muligheten til det i morgen.

Jula er høytiden for familien og fellesskapet, men enda viktigere er det en høytid for å inkludere de som står utenfor fellesskapet, en ensom nabo så vel som et sultent gatebarn. Julen i år blir ikke som før, og det vil jeg heller ikke at den skal være. Både det å leve i en helt annen kulturell setting, langt vekke fra familien, og nye perspektiver på både troen min og hva som betyr noe i livet har sørget for det.

Jeg vil at dette skal være en jul med mening. En jul hvor en julegave, kan være penger til utdannelse for en gutt som ble forlatt av faren sin da han var to måneder gammel. En jul hvor jeg kan ta initiativ til aktiviteter, og inkludere noen av de som står utenfor. En jul hvor jeg er mer bevisst på hva som ligger bak feiringen – nemlig selve grunnlaget i troen min.

Adventstiden er her, jula er på vei. Hvordan vil du møte den?

Cookisdeig..

Forberedelser..

«Herman»..

Samarbeid..

Gode til å bake kanelsnurrer!

Shalom og jentene..

Blikkfang..

Konsentrasjonen er på topp..

Marsipan..

..smaker godt!

Første runde med boller!

Laging av julekort til mor..

Fornøyd..

Mange livshistorier rundt et bord..

Fellesskap..

Et øyeblikks lykke..

En herlig kveld!

Vennskap..

Julestemning på rom 4.. 🙂

Mathare

Ett innblikk i slummen. Ikke alt er det en ser ved første øyekast..

Helg og kos!

På lørdag dro hele teamet (fire av seks), bortsett fra meg og Gina, opp til Sammi og Joice i Karen. Da benyttet vi igjenværende muligheten til å ha en real jentekveld for to! 😀

Masseproduksjon av tacosnurrer..

Middagen ferdig! Spiste tacosnurrer og guacamole med Njenga 😀

Ekte jentekveld: Freia melkesjokolade, fox og sørlandships..

Og smelta sjokolade blanda med fløte..

Ansiktsmaske! Hemmelig oppskrift så klart, men kan røpe at den inneholdt en god del fersk avokado..

Overnatting på rom 3. Lagde dobbelseng med myggnetta – stor stas!

Gina i soveposen, en vellykket jentekveld gikk mot slutten.. 😉

På søndag tok jeg og Gina bussen opp til Karen. Der møtte vi de andre på et kjøpesenter kalt «Junction». Karen er et hviting- og rikmannsstrøk, og Junction kunne likeså godt ha vært et kjøpesenter hentet fra hvor som helst i Norge. Det at det finnes så store forskjeller; fra slum til rikmannsstrøk, i ett og samme land, er en av de tingene jeg har tenkt en del på mens vi har vært her nede. Jeg synes det er litt vanskelig å godta, og  for meg gjør det mye større inntrykk å møte en veldig overvektig person på gaten her, enn det det gjør hjemme, fordi jeg her også møter – og så tydelig ser de som har absolutt ingen ting. Alle de jeg ikke er i stand til å hjelpe..

Vi møtte de andre og dro videre til en «bridal shower» – et kenyansk utdrikkningslag for ei som skal gifte seg i starten av desember, hvor hele teamet er invitert i bryllupet. Det var spennende å se hvordan de praktiserer det i Kenya, og selv om vi fikk høre om andre villere versjoner, var det for oss en veldig rolig affære. Vi var selvfølgelig bare jenter, og alle gjestene hadde med seg gaver (som for eksempel ting brudeparet kunne bruke på bryllupsreisen). Så hadde vi en presentasjonsrunde, hvor alle presenterte seg, og gjettet hva sidemannen hadde i vesken. Deretter skrev alle lapper med gode råd for ekteskapet, og alle slags mulige spørsmål om forholdet hennes, som hun måtte svare på. Kan love dere at det etter hvert ble ganske mye latter og fnising rundt bordet..

Det ble en lang dag, og vi var en sliten, men fornøyd gjeng, som tok matatu hjem på kvelden. 🙂

Kveldskos på Focus

Jentestund på rommet med Karoline, med blåbær-, eple-, eple og kiwi-, og kiwipai. «Ein får itj meir kos enn den ein lage sjølv!» 😉